Sophie hører hjemme i et eventyr. Eventyret om henne selv.
Hun omgir seg med en aura av hemmeligheter, magnetisme og skjønnhet.
Det er ikke alt jeg kan eller vil sette ord på, men hvis du
leser mellom linjene og føler Sophies vesen, vil du forstå
mer enn jeg forteller.
Fire ganger har jeg sett henne, eller rettere sagt; hun har latt
seg se. For Sophie velger selv når hun er synlig, og på
den måten hun mener er den beste.
Den første gangen var en vårdag i midten av april.
En sort damesykkel stod parkert ute ved skogsveien. På bagasjen
stod en kurv. Seljekvister med gule gåsunger tittet opp av
kurven.
Jeg fulgte stien inn i løvskogen. Der møtte jeg henne,
kledt i myk ull, en jordfarget kappe med toner av oker og burgunder.
Hun satt på en stubbe i lysningen, omgitt av blåveis
på alle kanter. Hun var selve kronen på skaperverket,
strålende som våren selv. Øynene var blå
som blomstene, og det røde håret speilte fargen til
lengtende bjørkegrener.
Smilet hennes gjorde meg søvnløs i lang tid.
Den andre gangen var om sommeren, en gyllen skjærgårdskveld.
Hun satt ytterst på holme, og lot en synkende sol misunne
et safrangult skjerf hun hadde lagt over de brune skuldrene sine.
Sophie vinket da jeg passerte i robåten. Hun hadde skjorte,
hvit som en godværssky, og buksene var lyse som berget hun
satt på.
Det var som om hun alltid hadde sittet der. I hånden holdt
hun en krans av løvetann som hun leende kastet ut til meg.
Hjertet mitt rant ut i havet den kvelden.
Den tredje gangen var senhøstes i fjellet. Røsslyngens
rødfiolette spill og mosenes grønnne nyanser omkranset
henne, og laget en usynlig overgang mellom vegetasjonen og det lange
skjørtet. Hun hadde på sitt vakre vis bare reist seg
opp av naturen selv. Et kjede av kastanjebrune stener lå som
skarpe kontraster rundt den hvite halsen. Teppet av myrull varslet
at det ikke ville være klokt å forsøke å
nå henne. Myrer er lumske. En heilo plystret og en fjellrev
strøk forbi. Den enset ikke Sophie. Hun var en del av landskapet.
Jeg ville gi henne sjelen min der og da.
Den fjerde gangen var i februar. Jeg gikk i en bygate midt på
natten. Månen danset hvit på himmelen, jeg frøs
og ville bare hjem.
På vei gjennom parken møtte jeg henne, langsomt spaserende,
helt uberørt av kulden. Øynene strålte om kapp
med måneskinnet og et dyprødt skjerf rammet inn ansiktet.
Hun sendte meg noe jeg tror var en tanke eller et blikk. Øyeblikkelig
ble jeg varm innvendig, og en anelse skjelven i bena. Hva som videre
skjedde er unevnelig, men jeg sverger på at jeg aldri har
sett noe vakrere.
Vær så snill, ikke spør om Sophie er drøm
eller virkelighet.
Jeg skiller ikke så klart mellom det.
Hva som betyr noe er at hun viser meg skjønnheten i seg,
det som gjør livet verdt å leve.
Hilsen en evig beundrer
Torvet 3, Lillestrøm,
Tlf.: 63 80 33 30,
E-post: helene@sophie.as
| Åpningstider: | |
| Man-fre: | 10:00-18:00 |
| Lørdag: | 10:00-16:00 |
